AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.
Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.
På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.
Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.
Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.
Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.
Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).
Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.
Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?
Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.
Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.
Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.
Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.
Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.
Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.
Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.
Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.
Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.
Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert
Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.
Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.
Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.
Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.
Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.
En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!
Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!
Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.
Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?
Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.
Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.
Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.
AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.
Richard Mink
/US
CSFES Norway 
